News:                   

- Blog ! . All commentaries will be published here. [24.10.06]

- The AppleTree.Poem about understanding. [21.09.05]

- To-stemthet. Poem about togetherness. [15.12.04]

- Transforming Ethnic Nationalism - the politics of ethno-nationalistic sentiments in Kosovo published here in full version (205 pages) in PDF format. [31.05.03]

- Is Kosovo Modern Enough? Article written for the JAVA Magazine. [19.04.02]

- Field Research in Conflict Societies - Methodological Problems. Article for the Post-Graduate Student's Year Book 2002. [08.04.02]

- The Potential of the 'Kosovar' Identity in Transforming Ethnic Nationalism in Kosovo. Paper presented at the Popular Culture Association Conference in New Mexico, USA. [14.02.02]

- The concept of Ethnicity, State and Nationalism applied on Kosovo. Written for JAVA in Kosovo. [28.01.02]

- Chapter 1 - Introduction of thesis on "Transforming Ethnic Nationalism" Draft v. 3.1 [22.01.02]

- Transformimi i Nacionalizmit Etnik-Bashkimit Etnik si dhe Mundësia e Paraqitjes së Identitetit 'Kosovar' [Transforming Ethni Nationalism and the Formation and Potential of the 'Kosovar' Identity]. Published in JAVA Magazine in the Albanian dialect 'Gheg' (as spoken in Kosovo) [02.01.02]

-The Norwegian Language Debate. Written for JAVA magazine in Kosovo that promotes the usage of the Northern Albanian 'Gheg' in Kosovo as opposed to the official Albanian language in Albania.

- Dynamic Classification of Ethnic Incorporation. Revitalising Handelmann's table in order to see changes in ethnic incoporation. [17.12.01]

- Transforming Ethnic Nationalism Draft paper (v.2.9) Published for Public Review (17 p). [16.12.01]

- Photos from six months stay in Kosovo working for the OSCE [16.12.01]

- The usage of the Albanian Flag in Kosovo - traces of transformation in ethno-nationalistic sentiments? One of the key points in my thesis. [April 2001]

- Albansk Nasjonalisme og ideen om Stor-Albania: en oppklaring av albansk regional politikk i Serbia, Makedonia og Kosovo [Albanian Nationalism and the idea about 'Greater Albania': analysing the regional albanian politics in Serbia, Macedonia and Kosovo].[April 2001]

We live in a global economy - ATTAC too! Comment about the recent development of the ATTAC movement. [16.04.01]

- Popular Patriotic Songs in Kosovo. Some of the most popular modern songs in Kosovo today translated into english (preliminary translation). [December 2000]

Contact Details

[Email me]

[Feedback Form]

Personal Web sites are a tool for self-presentation in a world without prescribed social statuses

Maintainance of such a site is an activity of self-indulgement over own personal achievements aiming at gaining social mobility and cultural capital.

Albansk nasjonalisme og ideen om Stor-Albania : en oppklaring av albansk regional politikk i Makedonia, Serbia og Kosovo
Aasmund Andersen og Petrit Selimi, 05.04.01

Den 9. April skal Makedonias regjering signere en avtale i Luxemburg om assosiert status i EU. Avtalen har vært forhandlet frem over lengre tid, men de siste ukers opprør i det nordlige Makedonia har gjort undertegningsseremonien til en milepæl for regjeringen. Den nyopprettede geriljaorganisasjonen National Liberation Army (NLA) befestet inntill nylig flere landsbyer i fjellene på grensen til Kosovo. Opprøret er nå slått ned av makedonske militære og sikkerhetstyrker, etter at regjeringen hadde forsikret seg om det internasjonal samfunnets støtte. Kravet fra NLA og albanske politiske partier i Makedonia om konstitusjonelt like rettigheter for den albanske befolkningen i landet er imidlertid like presserende. Dersom regjeringen ikke vedgår at myndighetene har kommet til kort i å møte etnisk diskriminering også internt i statsinstitusjonene, er det fare for at det albanske partiet i koalisjonsregjeringen boikotter møtet. Dette kan gi NLA ny støtte om sende landet inn i nye uroligheter. Makedonske politikere har til nå vist seg lite villige til å vedgå mangler ved albanernes rettigheter og referer stadig til at kravene stammer fra et ønske om å etablere "Stor-Albania".

Stor-Albania har blitt betegnelsen på den politiske målsetningen om å etablere en nasjonalstat som samler alle albanere, også I områder utenfor den albanske stat der albanere er i majoritet, dvs. Chameria (Hellas) , Vest-Makedonia (sentrert rundt Tetovo by), Preshevo dalen (Serbia), Kosovo og sørlige Montenegro (sentrert rundt Ulcinj). Stor-Albania blir ofte fremstilt som en nasjonalistisk ambisjon som må stoppes av andre politiske parter (Serbia, Makedonia, Hellas og deres allierte). Den blir imidlertid sjelden brukt som uttalt politisk målsetning blant albanere i regionen. Indirekte har den imidlertid relevans. Stor-Albania er en viktig historisk referanse og en bekreftelse av myten om at albanere har urettmessig blitt tapere i et storpolitisk spill mellom større parter i regionen (Habsburgersriket, det Serbiske kongedømme, Ottomanriket, Bulgaria og Hellas) med det resultat at albanerne ble forrådet under fredsforhandlingene der grensene ble satt (ved Berlin-konferansen i 1878 og 1912). Myten legger vekt på urettferdigheten ved at halvparten av albanerne befinner seg i områder utenfor nasjonalstatens grenser. Denne myten blir brukt for å pålegge skyld for økonomisk og rettstatlig tilbakeståenhet på andre utenforliggende parter. Sammen med reell undertrykning (med til tider systematiske aphartheid-lignende tilstander som i Kosovo fra 1991 til 1999), blir denne myten en viktig bidragsyter til å rettferdgjøre nasjonalistisk politikk som beskytter albanske interesser og rettigheter i regionen også med våpen. Som faktisk politisk ambisjon er den imidlertid verken reell eller gjennomførbar. Det er også veldig viktig å skille mellom hvordan denne politikken er særegen i hvert enkelt land. Albansk nasjonalisme i Makedonia kan virke identisk med den i Kosovo eller Sør-Serbia, hvor samme argumentasjon blir brukt, men situasjonen den springer ut av er fremdeles annerledes nok til at det ikke er den politiske ambisjonen om et "Stor-Albania" som utgjør den reelle målsetningen.

La oss nå se hvordan de politiske parter selv forholder seg til spørsmålet om forening med Albania. I Kosovo er Rexhep Qosja den eneste kjente albanske politiker som står for en rask gjenforening med Albania. Hans parti (KP) fikk under 0,5 prosent av stemmene ved kommunevalget. Ved årsskiftet måtte han derfor forlate sin plass i transisjonsrådet (den øverste politiske organet i Kosovo). Kosovo og Albania har vært hermetisk lukket for hverandre helt frem til begynnelsen av 90 tallet, hvor det isolasjonistiske Hoxha regimet i Albania falt. Frem til da, var de grupperinger som ønsket løsrivelse fra Jugoslavia referert til som "Enverister" (etter Hoxha's fornavn), fordi de heller ønsket en forening med Albania. Både den nå nedlagte Kosovo-albanske geriljaen KLA og makedonske NLA geriljaen springer ut fra restene av denne bevegelsen, men har liten ideologisk støtte i befolkningen og blant politiske representanter. Grunnet svake statsinstitusjoner og en ødelagt økonomi har Kosovarer i dag inntrykk av Albania som et bandittveldet de helst ikke vil reise til med mindre de må (400.000 kosovarer flyktet til Albania under NATOs bombing av Jugoslavia våren 1999). I Makedonia, hvor Albanere har mer og lettere kontakt med Albania, har alle de politiske partiene, inkludert geriljabevegelsen NLA, erklært at de respekterer Makedonias territorielle integritet - ingen albanske representanter ønsker å bryte ut av den makedonske stat (følgelig kan de heller ikke betegnes som separatister). Heller ikke i Sør-Serbia har LAPMB geriljaen fremmet krav om selvstendighet fra Serbia, selv om meningsopinionen nok tilsier at den albanske befolkningen gjerne skulle sett at de var en del av Kosovo, etter at provinsen ble et FN protektorat (Preshevo blir ofte referert til som "øst-Kosova" av befolkningen).

Ideen om "Stor-Albania" er per i dag ikke noen reell politisk ambisjon verken i Makedonia eller Kosovo, men mer et uttrykk for albanske etno-nasjonalistiske følelser. I hele regionen er nasjonalistiske sentimenter sterkt mobilisert av alle nasjoner og nasjonalstater. Disse påvirker hverandre gjensidig. Derfor kan den albanske og Serbiske nasjonalismen ofte bruke de samme symbolene, men med motsatt fortegn. Nasjonalismen mobiliseres når statens politikk ikke samsvarer med kulturen den bygger på. Når det bare er 3 % albanere i det makedonske politiet er det ikke rart den albanske befolkningen, som utgjør over 25% av befolkningen, ikke føler at staten også er bygget på deres kultur. Når albanere utenfor Albania over tid har stilles ovenfor en stat de ikke kan identifisere seg med, mobiliseres følelser som ofte knyttes til ideen om "Stor-Albania".

For å forstå volden som i det siste har bredt seg i de albanske områdene i regionen, må vi se på minoritetsrettigheter, integrasjonspolitikk og politiske rettigheter, samt noe mer emosjonelt: hvordan albanere i dag føler at de er en del av staten de lever i. Herunder spiller fremtidsutsiktene en veldig viktig rolle: hvordan tror de at de vil identifisere seg med staten i fremtiden. En albansk bonde i fjellandsbyen Tanusevci, der NLA opprøret først startet, uttrykte det slik til nyhetsbyrået AFP: "Vi ønsker ikke krig, og vi er redde for at krigen skal komme, men her har vi heller ingenting: det er ingen jobber, og vi har bare så vi så vidt klarer oss. Det er ingen fremtid for oss her". Under slike økonomiske omstendigheter er det ikke vanskelig for visse grupper å spille på stolthet og fortapt ære ovenfor den makedonske stat, som sjelden våger seg opp i disse fjellområdene utenom med brysomme og bevæpnet makedonsk politi. Det blir ikke bedre av at bøndene kan se over til nabolandsbyen 500 meter unna i Kosovo, hvor fremtidsutsiktene tross alt er ganske lyse med massiv internasjonal bistand og systematisk (om enn treg) statsbygging.

Bakgrunnen for at gerilja bevegelser som NLA og LAPMB får oppslutning har også å gjøre med usikkerheten rundt den endelige status til Kosovo. Samtidig har den trege implementering av rettsstatlige institusjoner gitt geriljaen muligheten til å trekke på ressurser i Kosovo. Mens Milosevic satt med makten, hadde albanske politiske parter et polarisert politisk bilde å spille på, der Milosevic' regime var en motpol få internasjonale parter ikke tok avstand fra. Det var ikke tilfeldig at media i Kosovo ikke rapporterte nyheter fra Beograd dagen etter den Serbiske revolusjonen. Først to dager etterpå viste KTV et kort klipp av stormingen av parlamentet i Beograd under "utenriks"-delen av nyhetssendingen. Det samme gjorde pressen. Det er en utstrakt oppfatning internasjonalt at et av de viktigste argumenter for selvstendighet for provinsen ble gruslagt den dagen Milosevic måte gå av som President. Den politiske eliten i Kosovo er dermed presset opp i et hjørne de ikke kan komme ut av: de har boikottet Serbia i et tiår under Milosevic og har fått internasjonalt støtte til å bygge en nasjonsfølelse tilknyttet et uavhengig Kosovo og dets illegitime serbiske styre. Nå er plutselig den internasjonale støtten snudd opp ned. Dette viser at det internasjonale samfunnets kriterium for å ta Serbia inn i varmen ikke er like vanskelig å oppfylle som den albanske. For albanerne har Serbia gjennom et tiår med systematisk undertrykking ødelagt sine moralske legitimitet for å administrere Kosovo for alltid. Det hjelper lite at Milosevic og andre blir arrestert, dersom de for eksempel ikke blir tiltalt for krigsforbrytelser begått i Kosovo. Serbia har på ingen måte tatt et oppgjør med dens behandling av albanere og politikk i Kosovo. Derfor har Kosovo-albanere heller ikke rom til å godta gradvise forbedringer i en lang demokratiseringsprosess i Serbia. Selv om Serbia skulle lykkes med sitt demokratiseringsprogram, har prosessen med å etablere en egen nasjonal identitet i Kosovo allerede kommet for langt til å kunne snus. Den politiske eliten har forberedt seg på å overta statsapparatet og utkjempet interne strider ettersom deres legitimitet og statsrepresentasjon under FN protektorat langsomt har gitt dem makt. Den politiske eliten har også bygget opp et nasjonalt selvbilde som bygger på 'Kosovar'-identiteten, med historiske referanser til det kortvarige kongedømme 'Dardania' og dets administrative autonomi under det Ottomanske riket (vilayet). Lederen for det største politiske partiet, Ibrahim Rugova, har til og med dristet seg til å lage et flagg for den nye staten, som bare delvis er basert på det albanske.

Det virker som om opinionen i Kosovo er mye sterkere for væpnet opprør i Makedonia i kampen for politiske rettigheter enn den faktisk er blant Makedonias egne albanske befolkning. Nylige massedemonstrasjoner i Pristina arrangert av byens studenter gir inntrykk av at Kosovarer gjenopplever deres egen undertrykkelse når de hører nyheter fra Makedonia. Situasjonen i Makedonia mht politisk representasjon er imidlertid en helt annen enn det den var i Kosovo før krigen. Arben Xhaferi og hans moderate albanske parti, som sitter på 8 av minister postene i koalisjonsregjeringen i Makedonia, er helt avhengig av en "politisk seier", for at albanere i regionen skal bli overbevist om at den fredelige politiske prosessen er den eneste veien som fører frem til reelle like rettigheter som sine slaviske landsfeller. Den 9. April kommer i så måte til å bli et vendepunkt, når regjeringen skal signere stabilitetspakten med EU. Dersom ikke regjeringen bekrefter at integrasjonspolitikken i Makedonia mangler engasjement og progresjon slik Europarådets nye rapport viser, kan vi med sikkerhet se frem til flere voldelige opprør og støtte til et NLA. EU kan her spille en viktig rolle ved å utpeke en Høykommissær for integrasjon og minoritetsspørsmål slik analytikerne i International Crisis Group har foreslått. I Kosovo må det internasjonale samfunnet og FN bekrefte at Kosovo vil i fremtiden bli styrt av Kosovarer og klargjøre dets holdning til provinsens legale rammeverk som i dette øyeblikk utformes i forkant av det kommende valget i høst. På den andre siden må albanske politikere regionalt komme med en felles erklæring hvor de albanske politiske målsetningene utenfor Kosovo, i Serbia, Montenegro, Makedonia og Hellas på en overbevisende måte bekreftes som ikke-separatistiske. Til nå ser det ut som om albanske politikere er for feige og for svake til å bekrefte sin egen meningsopinions forhold til etno-nasjonalistiske ambisjoner på grunn av sterke og innflytelsesrike ekstreme grupper. Deres tvetydige erklæringer som til nå er presset frem av FN, OSSE og EU, er ikke overbevisende og virker indirekte som en støtte til "det albanske spørsmålet", som igjen er bygget på en etnisk-nasjonalistisk følelse heller enn politisk realisme. Først ved å angripe problematikken regionalt, men med et øye for de politiske forskjellene i hvert enkelt land, kan nye konflikter i det albanskbefolkede områdene utenfor den albanske stat unngås.