 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
 |
|
||||||||||
 |
 |
 |
 |
 |
|
||||||
 |
 |
 |
|
||||||||
 |
 |
 |
|
||||||||
 |
 |
 |
|
||||||||
 |
|
||||||||||
 |
|
||||||||||
|
News: - Blog ! . All commentaries will be published here. [24.10.06] - The AppleTree.Poem about understanding. [21.09.05] - To-stemthet. Poem about togetherness. [15.12.04] - Transforming Ethnic Nationalism - the politics of ethno-nationalistic sentiments in Kosovo published here in full version (205 pages) in PDF format. [31.05.03] - Is Kosovo Modern Enough? Article written for the JAVA Magazine. [19.04.02] - Field Research in Conflict Societies - Methodological Problems. Article for the Post-Graduate Student's Year Book 2002. [08.04.02] - The Potential of the 'Kosovar' Identity in Transforming Ethnic Nationalism in Kosovo. Paper presented at the Popular Culture Association Conference in New Mexico, USA. [14.02.02] - The concept of Ethnicity, State and Nationalism applied on Kosovo. Written for JAVA in Kosovo. [28.01.02] - Chapter 1 - Introduction of thesis on "Transforming Ethnic Nationalism" Draft v. 3.1 [22.01.02] - Transformimi i Nacionalizmit Etnik-Bashkimit Etnik si dhe Mundësia e Paraqitjes së Identitetit 'Kosovar' [Transforming Ethni Nationalism and the Formation and Potential of the 'Kosovar' Identity]. Published in JAVA Magazine in the Albanian dialect 'Gheg' (as spoken in Kosovo) [02.01.02] -The Norwegian Language Debate. Written for JAVA magazine in Kosovo that promotes the usage of the Northern Albanian 'Gheg' in Kosovo as opposed to the official Albanian language in Albania. - Dynamic Classification of Ethnic Incorporation. Revitalising Handelmann's table in order to see changes in ethnic incoporation. [17.12.01] - Transforming Ethnic Nationalism Draft paper (v.2.9) Published for Public Review (17 p). [16.12.01] - Photos from six months stay in Kosovo working for the OSCE [16.12.01] - The
usage of the Albanian Flag in Kosovo - traces of transformation
in ethno-nationalistic sentiments? One of the key points in
my thesis. [April 2001] - Albansk Nasjonalisme og ideen om Stor-Albania: en oppklaring av albansk regional politikk i Serbia, Makedonia og Kosovo [Albanian Nationalism and the idea about 'Greater Albania': analysing the regional albanian politics in Serbia, Macedonia and Kosovo].[April 2001] We
live in a global economy - ATTAC too! Comment about the recent
development of the ATTAC movement. [16.04.01] - Popular
Patriotic Songs in Kosovo. Some of the most popular modern songs
in Kosovo today translated into english (preliminary translation).
[December 2000]
Contact Details
Personal Web sites are a tool for self-presentation in a world without prescribed social statuses Maintainance of such a site is an activity of self-indulgement over own personal achievements aiming at gaining social mobility and cultural capital. |
Travelling overland from Istanbul to New Dehli [January - May 2000]
Entering Iran - strange perceptions meets real first-hand experience (Iransk tastatur lager av og til noen arabiske bokstaver...) Det virker som dere i Norge har en bedre dekning og diskusjon av valget her i Iran enn det jeg har tilgang til. Fikk lese engelske aviser for første gang på flere uker igår. Men her er så mye nytt at valget faller langt ned på inntrykksskalaen. Har kun mulighet til å gjengi noen stikkord av opplevelser. Har reist Bazargan (grensebyen) til Tabriz, Ardabil, Astara (grenseby til Azerbadjan, Rasht (ved det kaspiske hav), Ghazvin og er nå i Tehran. Ved avreise : mystifiseringen av alle regler og sanksjonene som følger ved ikke å følge dem (kommitteen).I tillegg har landet en meget god infrastruktur (bedre veier enn i Norge), tilsynelatende godt regulert markedsøkonomi og 35 øre for en liter bensin gjør at det ligner litt på USA faktisk. Ved innpass : dette er da som alle andre land bortsett fra at kvinnene har sjal og alfabetet er arabisk. Ved opphold (og sakte forståelse) : jeg klarer ikke å se hvem som er kommittee og hvem som er politi men de er helt klart tilstede og har gjort folk redde. Jeg forstør at jeg bare kommer i kontakt med liberale som ønsker mer kontakt med vesten og har tilogmed lært seg engelsk. Jeg forstår at det finnes en dyp fattigdom og at det ikke er noe sosialt system for å ta seg av hverken dem eller de arbeidsledige som utgjør halve arbeidsstokken og som nå er self employeed i uproduktiv virksomhet (jeg gjemmer denne gjenstanden i et par måneder hvor jeg vil få mer for den pga inflasjonen o.l. gatasalg). Kriminalitet er overalt eller ingensteder alt etter som man definerer det : regelrett robbing eller vold er ikke så vanlig (bortsett fra politisk vold som er meget vanlig fra ekstreme grupperinger) men korrupsjon og juridisk snusk (mildt sakt ) er overalt. Noen opplevelser: Imorgen skal jeg stå på snowboard (?) ved foten av Damavand fjellet 5600m høyt. Har mistet min kjære engelske kone (det er greiere å være gift i Iran) men har truffet Henrik Tahrani (han kjenner Simen Lund og gutta - hmmm...og jeg som trodde jeg hadde reist langt) som bor på Jar og er på besøk for tredje gang i sitt fødeland (samt to andre nordmenn). Nå skal jeg rapportere til Lonely Planet at jeg har funnet et sted i Iran man kan sende email... Aasmund Andersen, Tehran
DATING I IRAN (SIC!) Av ren nyskjerrighet møtte jeg og Bryan (en fyr fra Irland som kjører sin Enfield motorsykkel han kjøpte i India hjem som jeg har hatt mye morro med i en uke her i Esfahan) på en diskret invitasjon til å møte to jenter utenfor hotellet 08.30 om morgenen (sic!). Etter ti minutter ble vi jaget på gata og startet derfra et ganske latterlig diskret spill om å være tilsynelatende fremmede men i smug i dialog og en slags flørting. Hele dagen lå vi enten 50 m bak dem eller 50 m forand for å møtes på steder der vi kunne (i kamp mot kommunikasjonsproblemer Farsi-Engelsk) utveksle (meget enkle) informasjon(er) om hverandre. Helt uskyldig naturligvis, men likevel nok til å skape reaksjoner og sanksjoner fra de fleste menn som oppdaget plottet (allerede fem meter fra hotellet triller en motorsykkel opp på siden av oss med en tenåring som gliser til oss idet han sier "OH! You follow girlfriends! Eh!?"... ikke-muslimske menn og muslimske kvinner er et sterkt tabu og den beryktede kommitteen slår hardt ned på alle som prøver seg. En sterk følelse av at man gjorde noe kriminelt ved å gjøre noe så uskyldig som å utveksle noen ord...men nå forstaer jeg på kroppen hva iranere mener med "your country free, eh? You can have girlfriend!?" og hvor skuffet de blir når jeg sier at jeg ikke har noen kjæreste til tross for den offisielle og juridiske mulighet. Kruse rundt på en Enfield fra 1960 er heller ikke så værst. Vi har hatt det mye gøy med folk - alle hilser (og det blir litt mye når man skal fikse noe på sykkelen og 20 mennesker klenger seg rundt deg og vil så gjerne være med og mekke) men av og til er det utrolig morsomt og fleipe med det også (vi er jo blonde utlendinger og kjører en indisk motorsykkel som ser ganske ...spesiell ut). Vurderer sterkt å kjøpe en i India ... vi før se. I Esfahan har jeg bodd 6 dager nå på et hostel hvor alle backpackere møtes - deilig med selskap etter 40 dager uten å ha sett mer enn en håndfull reisende av egen art. Og naturligvis noe ganske annet enn Tehran som har den verste og mest stressende trafikken jeg noensinne har opplevd. Det slår meg at jeg har glemt og nevne det : iranere (flest) må være noe av det mest gjestfrie, vennlige og hjelpsomme folk i verden. Er man først tatt opp som gjest kan du være sikker på at du er i trygge hender (selv om du da også må følge dem en stund og har litt problemer med å komme deg videre...). ...jeg kunne ha skrevet en del om den sosioøkonomiske situasjonen (som er ganske deprimerende) i kontrast til under Shahen før revolusjonen, men jeg før ta det når jeg i et litt mer seriøst humør senere). Reiser til Shiraz idag, deretter Bandar e-Abbas ved den persiske gulf og så Bam og Zahedan ikke langt unna grensa til Pakistan. Aasmund Andersen, Esfahan
Quetta, Pakistan [ April 2000] Desert, tribal areas and abrahams day Etter å ha krysset to ørkener på en 30 timers reise er jeg endelig i Pakistan. Levestandarden gjorde et dramatisk hopp nedover, men sikkerheten er bedre enn jeg ville trodd. Folk er fremdeles nyskjerrig, men mer avslappet (det henger ikke 20 folk rundt meg), mer vant med turister og de har tydelig respekt for utlendinger og anderledes folk (her er en herlig blanding av afganske flyktninger, baluchere (hvorav et tjuetalls forskjellige grupper sorterer under), brahmiere, pashtuere og folk fra resten av Pakistan. Pakistanere er faktisk mer gjestfrie enn iranere (!) - forøvrig noe å se opp til for oss nordmenn som ikke ofrer fremmede gjester særlig mye. Igår var en spesiell religiøs helligdag hvor all familier ofret sauer til minne om Abraham som var villig til å ofre sin sønn. Vannet i kanalene langst gatene var rødt av blod og saueskinn var til salgs over alt. Slakterne syklet rundt med blodige kniver og tjente grovt på de som ikke kan gjøre det selv. Var invitert hjem til en familie for å delta, men noe skar seg. Idag har jeg imidlertid spist med tre hyggelige menn...menn...menn...menn ingen kvinner i sikte...INGEN! Heretter er det mange backpackere... spennende å utveksle historier og informasjon om grenseoverganger osv.. det er nemlig bare to ruter India eller Iran. Imorgen drar jeg til Pindi/Islamabad, for deretter Peshawar og fjellene i nord, som visstnok skal være nydelige. Clinton kommer den 25.03, men forhåpningene er ikke så store over Kashmir-løsning. Blir kanskje i Islamabad da... Forøvrig har jeg forsøkt og gli mer inn i folkemengden ved å anskaffe med tradisjonjelle klær (dere har nok sett de lange skjortene og vide buksene på grønland). Litt uvant, men dejlig behagelig. Folk smiler og gir meg komplimenter - en fremmed stoppet meg for å gi meg en klem...! (menn er meget imtime her...). Og maten !!! Maten er fantastisk : masser av krydder, ris, nan og deilig kyllig eller sau og deilig te (ingen magetrøbbel yet) - herlig etter to måneder med kebab og en måned med iranske sandwicher og ZamZam (brus). Baluchistan er visstnok meget usivilisert og anderledes iforhold til Punjab, så jeg er veldig spent på å se forskjellene idet jeg krysser Bolan Pass (1800m til 200m på 2-3km med tog - brattest i verden!). Jeg har det meget bra og føler vel egentlig at det er nå det virkelige reisen starter (motorsykkel-rikshaw, hest og kjerre, prydede lastebiler, leirhus, turbaner, tiggere, sjegg, sjegg og atter sjegg (og hvorfor har ikke jeg sjegg - litt vanskelig å forsvare her ...). Nå forstår jeg at Iran er en moderne stat. I Iran vill ikke bussen blitt stoppet av militsia som herset med alle (untatt meg) i tre timer om natta midtr i ørkenene med tribal areas på begge kanter og ville ha 50000 rupi i bestikkelse pga overlast (og jeg kunne ikke tro det når jeg så hvordan bussene ble pakket med 50 mennesker og minst 200 tonn gods...). Jeg reiser til jeg er klar for å starte på feltarbeidet midt (det er altså ikke enda og når man kan leve på 50 kr dagen kan det vare en stund) Aasmund Andersen, Quetta
Peshawar, Pakistan [April 2000] PESHAWAR - AFGHANISTANS PAKISTANSKE HOVEDSTAD Etter en uke med dysenteri har jeg fått energien tilbake og er klar for å ta fatt på reisen opp til nordlige Pakistan : Swat, Gilgit, Hunza ved Karakhoram highway opp til grensen til Kina (tidligere Pakistansk Kashmir, nå del av North West Territory og Nothern Areas). Reiser imorgen sammen med en hollender og om to-tre uker er jeg i India Peshawar er enda mer interessant enn Quetta, på grunn av sin politiske beliggenhet bare en halv time fra Afghanistan, som FNS så vel som Talibans hovedsete i Pakistan. Her finnes bokhandler som tydelig bærer preg av et mangfold av politisk aktive intellektuelle grupperinger - etter et fem minutters søk fant jeg den pakistanske motpolen til min kommende hovedfagsoppgave! (etno-nasjonalisme i Pakistan). Skal forøvrig bli spennende å komme til Fredrik Barths Swat (30 år etterpå...) - etter det jeg horer er det nå blitt et turiststed for middelklasse Pakistanere (ikke akkurat det Barth gir inntrykk av). USA har en dusør på Osmana Bin Laden på 5 mill USD. Ryktene går og de fleste vet at han befinner seg i Kandahar, hovedsete for Taliban i Afghanistan. Han skal visst være syk og se utmagret ut, sist sett på et møte for å diskutere Clintons besøk 21.03 eller noe sånt. Jeg bor i noe som må være prototypen på et hippiekollektiv - vi er ca. 10 reisende (med en diareeprosent på over 60 %..) og tar det i grunnen meget rolig (et dagsprosjekt er feks å skaffe "safe food"). Pakistan kan være ganske slitsomt så det er godt å ha et sosialt og behagelig krypinn. For kort tid siden fantes det to typer reisende her : de (4-5) som hadde vært (les: klart å komme seg inn) i Afghanistan, og de som febrilsk forsøkte (med lite hyggelige consulearbesøk og lang ventetid for alle mulige godkjenninger og en høy mulighet for (i hvertfall hvis du er engelsk, at du blir forkasta). På grunn av vanskelighetene av å reise i Afghanistan blir det heltestatus blant denne lille etniske gruppen (det er ganske få av oss og vi støter på hverandre gang pa gang på veien fra Iran mot India - og får vite om hvem som klarte hva og om hvem som var uheldig). Rangeringsskalaen har hollenderen på en enfield motorsykkel som var en av de første med turiststatus som Taliban slapp inn øverst på en klar 1. plass (vi vet enda ikke om han kom seg ut igjen på Iransk side - det vil vi antagligvis om en uke eller to når jungeltelegrafen har fatt tid nok), nr 2 tror jeg er den japanske dama som dro alene igår osv.. deretter tror jeg Emma alene på sykkel kommer høyt opp fordi hun visstnok har bestemt seg for å krysse ørkenen uten å ta buss (hørte det idag fra to briter som kom fra Bam). Nåværende klientell er imildiertid litt roligere (antaglig pga diareen) og det er ok. Etnostatus har de to tyske tømrerne som reiser rundt i tradisjonelle tyske carpenter-dress og tilbyr sitt arbeide. Som dere skjønner er dette en liten gruppe mennesker fra mange bakgrunnen som deler reiseopplevelsen og dermed skaper et helt sett med idealer, stiler og kommunikasjonsformer sammen - kunne vært et bedagelig hovedfagsfeltarbeid å reise rundt slik et år for å skrive oppgave på. However (WARNING!) - denne type reise gir rike erfaringer og unike reiseopplevelser, men er ikke akkurat noe IQ-stimuli for reelle intellektuelle sysler - etter et par slag sjakk har jeg funnet ut at intelligensnivået mitt aldri har vært lavere (og jeg har ikke røykt hasj) ! Reising er slitsomt og man er aldri helt våken/opplagt nok til å lese noen utfordrende bok (lette noveller går fint, men har en tendens til fort å sovne av), studere avisa nøye e.l. Pa den andre siden så er jo det noe av grunnen til at jeg reiste - jeg forstår nå hvilket stressende liv jeg lever i Norge... Aasmund Andersen
Gilgit, Pakistan (Northern Areas/Kashmir) [April 2000] Gilgit & Karakorum highway - Pakistans far north Her begynner Indus elva - her er grenseovergangen til Kina - her kan man stå med ett bein i Himalaya, et i Hindukush og et bein i Karakorum : verdens tre største mountain ranges - Jeg befinner meg i det som var hovedsete i det gamle kongerike Kashmir (nå er det Pakistans "North Area" og er forøvrig sikkerhetsmessig et trygt område). Etter å vært 50 m (det er nok!) inne i tribal area utenfor Peshawar (smugglers bazår - retning Afghanistan) og blitt tilbytt det meste av våpen og narkotika , så har jeg slappet av en ukes tid i Swat dalen og lest Fredrik Barth (Political Systems og Pakthun Swat) og diskutert med en dansk konvertert : lesesalen på Blindern kan ikke helt sammenlignes med og kunne speorre og diskutere direkte med "informantene", og titte ut av balkongen og se terasseåkrene snegle seg ned dalen med snodekte topper i bakgrunnen og landsbylivet i bunnen. I Gilgit har jeg fått en del blåmerker etter et ublidt møte med en litt for ivrig polohest. Har imidlertid kommet inn i expatmiljøt her, og har fatt oppleve et party i europeisk betydning (med alkohol!). \ Imorgen skal jeg gå tre dager inn til Base Camp ved Nangar Parbat (8125 m) og håper å komme meg over 4000m sammen med en guide og en engelskmann. Fjellene og indusdalen her er tre ganger større enn norges steorste og vakreste, og folkene er hundre ganger gjestfrie enn noen andre. Pakistanere er verdens flotteste folk (Pakistan derimot kan være et helvete (men det er jo fordi folk ikke engang kan lese og ting generelt ikke fungere...) Sataelittmail og folk som venter. ...jeg har det forøvrig strålende. Gratulerer med dagen mor (07.04)! Aasmund
Gilgit, Pakistan (Northern Areas/Kashmir) [April 2000] Høydesyke ved "Killer Mountain" Litt dramatisk tittel kanskje for et noe patetisk forsøk på å nå base campen på 4000m - vi kom til 3500, da vi måtte gi tapt mot snø. Det er en grunn til at dere ikke har sett pakistanere på ski - slikt finnes ikke. Men hadde vi hatt et par så ville base campen vært innen rekkevidde. Jeepveien fra Raikot bridge til Tatu, hvor vi startet å gå fra er noe av det villeste jeg nønsinne har kjørt på - jeg ville vært bekymret til fots. Det viste seg immidlertid at de kinesiske jeepene fra 1960 var akkurat smale nok til å snirkle seg langs fjellhylla fra 1500m til 2400m - loddrett ned gud vet hvor mange meter på ene siden og loddrett opp på den andre, bygget av landsbyfolket med de simpleste verktøy over 20 år. Jeg var overbevist om at death tollen her var temmelig høy, men det har ifølge dem selv ikke skjedd en ulykke yet (inshallah!). Da jeg så at jeg ville stå bakpå ned igjen (større overlevelsessjanse - kan kaste deg av...) fikk jeg til svar : "that is not how to prey!" - og han har selvfølgelig rett... de vet tross alt hva de gjør disse gutta. Nanga Parbat har blitt kalt Killer Mountain pga alle ekspedisjonene som endte i døden ved snøras. Det er enkelt å forstå når man ser de over 200 meter høye snøskalvene som trosser tyngdekraften på 5-6000 rundt hele fjellet. Enorme mengder med Rock and Ice. Massivt. Expat miljøt her er glimrende - har fatt endel gratis jeep turer, som idag til Karimabad (Hunza dalen 100 km nord, 180km fra grensa til Kina, 90 km fra grenseposten - that is as far as I got). Imorgen kjører jeg (en ny!) Landcruiser (som er himmel av luksus iforhold til hva vi normalt beveger oss med) til Islamabad, tar ut penger, tar toget til Lahore, og krysser grensa en dag eller to senere (muligens med en hollender jeg traff her oppe. Wooops - strømmen gikk og vi kjører nød-et-eller annet som piper - må sende Gratulere Yngvil og Erik! Aasmund
Dharamsala, Northern India [May 2000] Sihkenes helligste og Dalai Lamas eksilkvarter (samt hundrevis av spirituelle new age turister) 19.04 krysset jeg grensa til India (etter å ha blitt antastet av en frustert homofil ung pakistaner i en moskee i Lahore!), og har dermed en følelse av å være ferdig med (ihvertfall den planlagte) reisen. Men som ved grensen fra Iran til Pakistan fikk jeg nå også en sterk følelse av at det er først nå reisa egentlig starter. Jeg har til nå utelukkende beveget meg i muslimsk territorium. Rett over grensa til India har man plutselig en hel haug med for meg helt nye religioner som lever i en helt utrolig mix. Jeg bodde mine første tre dager i et sihk tempel, hvor jeg ble tatt hånd om på lik måte som tusener av andre sihker - The golden temple i Amritsar er sihkenes hovedsete og et meget imponerende sin innrammet i et basseng (pool of nectar) og kledd i forgyllede kobberplater som påstås å bli malt i gull vært 20nde år. Sihkene har et imponerende humanistisk syn, hvor nedbrytningen av kastesystemet står sentralt. Farverike klær - tradisjonelle sverd (for the protection of the weak...? og noen ganger temmelig overdimensjonerte...), turban, sjegg og ja dere har sett bildene... kort kommentar til grensepasseringen : den roligste og mest behaglige grensen jeg har passert på denne turen og bare et fåtall soldater, noe som bare kan bety at denne norske journalisten (husker ikke navnet) som skrev i sin reisebeskrivelse at her fantes de største styrkene han noensinne hadde sett ikke har vært der i det hele tatt (evnt. at han ikke har sett mye militært personell/materiell før). Amritsar har en smule lavere temperatur enn Delhi - men det er ikke så mye trøst akkurat nå, derfor har jeg reist nord med buss sammen med hauger av meget seriøse soldater på vei til og fra Kashmir (som stålt sier at de ikke er i militæret, men i paramilitære som jeg har fundert litt på hva egentlig betyr (ble stoppet av militia i ørkenen i Baluchistan...) og har konkludert med at det er grensemilitære med en litt uavhengig rolle (!?)). Pathankot er det logistiske knutepunkt for indisk militære makt i Kashmir. Jeg fikk bekreftet inntrykket mitt : dersom konflikten eksploderer er det indisk aggresjon som er den første beveger. Uansett så må India bruke en del penger på å klargjøre seg før noe alvorlig skjer (forsvarsbudsjettet er nå blitt økt med 50 %) - jeg leste nemlig en militærteknisk analyse i nordlige Pakistan - men det trenger ikke ta mer enn to år...vel Fra Pathankot til Dharamsala - her står yoga, Tibet og New age som en hellig treenighet. Når jeg skrev jeg traff mange reisende i Esfahan og Pakistan var det sjelden mer enn 5, alrdi over 10 - her er hundrevis! og 15 bare i dette rommet. Det tar litt tid å vende seg til... og jeg vet ikke helt om jeg liker det (den positive siden er at jeg for andre gang siden Istanbul kan få meg litt øl...). Har funnet meg et krypinn hos en familie oppe i bjerget med grønn skog rundt og kjempeutsikt fra mitt loftsrom med vinduer halveis dekt av slyngplanter. Dalai Lama bor nede i gata her og den tibetanske eksilregjeringen like ved. Her summer det fra new age turister (hmmm...kanskje jeg også er en av dem...uten å ville det altså...) som lærer seg yoga "the true tibetian way" fra de mange yoga sentrene. Har reist litt med et israelsk par (israelere går for å være gjeng-parasitter i India) : han skal delta på et 10 dagers kurs enda lenger opp i fjellet avlukket fra omverdenen og hvor oyekontakt og samtale ikke er tillatt - hun skal ta med meg (forsvarstale følger under) pa et litt mindre omfattende yoga greie. En del av å reise i India er å kunne være åpen og kunne prøve å ta til seg noe av det religiøse. Akkurat som jeg deltok på et Sihk-ritualet der den tiende guru (boka som de fem første guruene skrev) ble pakket inn og båret inn i Sihkenes "parlament", så må jeg her delta på noe som gir meg en kroppslig erfaring av buddisme (faktisk er buddisme en av de religioner jeg personlighetsmessig alltid har hatt mest sympati for...). Vel. Etter dette skal jeg dra til Manali som var et hippiemekka (fordi hasjen som ble produsert her var best i verden eller noe sånt), og som nå er....pakka med turister, men med masse party og festivaler. Deretter har jeg nå flybillett med SAS (dyrest etter India Air (!)) hjem den 12. Mai (det var fristende med Aeroflot - men bare det å kjøpe en flybillett ut av india er pes nok (dessuten var de fullbooka og mor har jo nedlagt forbud mot å fly med dem...). Aasmund
Dharamsala, Northern India [May 2000] AUDIENS HOS DALAI LAMA, SAMT ET MØTE MED DE EKTE HIPPIENE (THE RAINBOW GATHERING) Rundt to sekunder med nobels fredspris vinner Dalai Lama, et håndtrykk og øyekontakt og det var det. Deretter tildeling av en rød tråd som skal pryde min hals som vitnesbyrd. Joda, noget masse-preget. Det var tree hundre andre i kø. Men likevel nok til å få inntrykk av en personen - et konstant lurt og varmt smil, en ydmyk kroppsholdning blant alle de andre munkene av høyeste grad. Tibetansk nasjonalisme rir på en internasjonal turistbølge, der hundrevis av vestlige reisende sprer det glade/tragiske budskap over hele verden. Den internasjonale medviljen sprer seg og styrkes dag for dag, men det betyr ikke annet enn økt respekt for tibetansk kultur og tibetanere, for kimen til reell endring ligger i Kina, hvor en mulig demokratiseringsprosess med påfølgende økt autonomitet for provinsene markerte seg i 1989, men har siden ebbet litt av. Med tanke på det nylige valget i Taiwan og Kinas temmelige tilspissede respons, ser ikke det kommende tiår særlig lyst ut. Men en gang må jo kjempen løse opp musklene. Og er det noe som kommer til å gjøre det, så er det pengene - den enorme økonomiske utviklingen i østlige Kina (det får bli et annet reiseprosjekt). Ekte hippier er de som fordømmer hele de vestlige teknologiske samfunn (Babylon) og danner sitt eget - the rainbow gathering : en måned inne i skogen her i nordlige India, en måned lenger opp mot Ladekh. Babylon er for dem bare et nødvendig onde for å skaffe litt penger til å leve slik de egentlig vil her i fattige land. Ikke overaskende består denne gruppen mennesker av de som har lidd mest under oppveksten i vesten (mor tatt selvmord og giftemål med aggressiv mann, eller bare rett og slett "full of chaos inside"), 3/4 deler er rett og slett traumatiserte og skaper sitt eget terapisystem - love and peace med talking circle (har du the talking stick har du alles oppmerksomhet og kan si akkurat hva du vil og det er tabu å kritisere eller gjeore narr av). For meg virket det som om det funket bedre enn noen annen vestlige psykiater kunne ha tilbudt, hadde det bare ikke vært for at å røyke hasj spiller en så sentral rolle i sin individuelle terapi at man mister seg selv i sin egen vei til spiritual enlightment hvor no suffering er frelsen. Fordi de har rejected teknologien i Babylon er det heller ikke snakk om å bygge en skikkelig leir. Soveposer spredd i buskene her og der, et telt og en tipi. 25 mennesker hvis fellesmåltid er det eneste de klarer å organisere (av prekær nødvendighet). Men når vi alle er brødre eller søstre og kan like så gått gå nakne om klærne blir våte (kanskje aller helst) er det jo nettopp ikke materiell leirorganisering som prioriteres...og de som blir syke av insektsbitt, parasitter eller dysenteri er jo bare en halvtime fra sivilisasjonen... ...jeg har skrevet ned noe som er litt mer seriøst om dette.....også har jeg skrevet en ganske bra novelle...og programmert et spill på min Psion (!) utover dette har jeg igrunnen bare døset i turistlandsbyen McLeod i påvente på hjemreise, noe jeg ser fram til. Jeg ble mentalt ferdig med min reise for et par uker siden og er glad for at jeg nå har min siste magasjau. Dette er mitt siste reisebrev. Takk for følge. Delhi i morgen - FREDAG KVELD I OSLO!!!! Aasmund Andersen
|