News:                   

- Blog ! . All commentaries will be published here. [24.10.06]

- The AppleTree.Poem about understanding. [21.09.05]

- To-stemthet. Poem about togetherness. [15.12.04]

- Transforming Ethnic Nationalism - the politics of ethno-nationalistic sentiments in Kosovo published here in full version (205 pages) in PDF format. [31.05.03]

- Is Kosovo Modern Enough? Article written for the JAVA Magazine. [19.04.02]

- Field Research in Conflict Societies - Methodological Problems. Article for the Post-Graduate Student's Year Book 2002. [08.04.02]

- The Potential of the 'Kosovar' Identity in Transforming Ethnic Nationalism in Kosovo. Paper presented at the Popular Culture Association Conference in New Mexico, USA. [14.02.02]

- The concept of Ethnicity, State and Nationalism applied on Kosovo. Written for JAVA in Kosovo. [28.01.02]

- Chapter 1 - Introduction of thesis on "Transforming Ethnic Nationalism" Draft v. 3.1 [22.01.02]

- Transformimi i Nacionalizmit Etnik-Bashkimit Etnik si dhe Mundësia e Paraqitjes së Identitetit 'Kosovar' [Transforming Ethni Nationalism and the Formation and Potential of the 'Kosovar' Identity]. Published in JAVA Magazine in the Albanian dialect 'Gheg' (as spoken in Kosovo) [02.01.02]

-The Norwegian Language Debate. Written for JAVA magazine in Kosovo that promotes the usage of the Northern Albanian 'Gheg' in Kosovo as opposed to the official Albanian language in Albania.

- Dynamic Classification of Ethnic Incorporation. Revitalising Handelmann's table in order to see changes in ethnic incoporation. [17.12.01]

- Transforming Ethnic Nationalism Draft paper (v.2.9) Published for Public Review (17 p). [16.12.01]

- Photos from six months stay in Kosovo working for the OSCE [16.12.01]

- The usage of the Albanian Flag in Kosovo - traces of transformation in ethno-nationalistic sentiments? One of the key points in my thesis. [April 2001]

- Albansk Nasjonalisme og ideen om Stor-Albania: en oppklaring av albansk regional politikk i Serbia, Makedonia og Kosovo [Albanian Nationalism and the idea about 'Greater Albania': analysing the regional albanian politics in Serbia, Macedonia and Kosovo].[April 2001]

We live in a global economy - ATTAC too! Comment about the recent development of the ATTAC movement. [16.04.01]

- Popular Patriotic Songs in Kosovo. Some of the most popular modern songs in Kosovo today translated into english (preliminary translation). [December 2000]

Contact Details

[Email me]

[Feedback Form]

Personal Web sites are a tool for self-presentation in a world without prescribed social statuses

Maintainance of such a site is an activity of self-indulgement over own personal achievements aiming at gaining social mobility and cultural capital.

This article is written for the 2002 Post-Graduate Student's Year Book  at the Institute of Social Anthropology, University of Oslo.

Feltarbeid i konflikt-samfunn – forskningsetiske dilemmaer for deltagende observasjon som metode

I et samfunn som preges av konflikt, for eksempel hvor en krig har vært eller er pågående, oppstår det visse metodiske dilemmaer ved bruk av deltagende observasjon. Det første oppstår i samfunn der store deler av det sosiale liv er politisert. Å påberope seg å være politisk nøytral blir derfor mer eller mindre en umulighet. Man blir hele tiden tvunget til å ta side i konflikten og vise lojalitet til den ene part. Ettersom dette ikke videre er forenelig med forskningens prinsipper, oppstår hykleriet – man utgir seg for å være en av dem, uten egentlig å være det. Ettersom de fleste anser seg selv som aktører på den politiske arena, vil forskere også være gjenstand for politisk manipulasjon av sine informanter. Nøytraliteten, hykleriet og informantenes manipulasjon utgjør tre hovedproblemer for antropologer som gjør feltarbeid i konfliktsamfunn. Jeg diskuterer i det følgende disse tre metodiske problemene på bakgrunn av mitt feltarbeid i Kosovo, og foreslår noen forskningsetiske nyanseringer.

Den umulige nøytralitet – om deltagende observasjon i politiserte sosiale sfærer

Hobsbawm skrev i sin bok Ekstremismens Tidsalder at ”neutrality is not a virtue on the Balkans”. Dette er imidlertid fundert på et stereotypisk bilde av Balkan, hvor det refereres til en patriarkalsk macho-kultur som driver regionen inn i krig etter krig, bare midlertidig holdt i sjakk av imperier med sterk militær kontroll. En omformulering til ”neutrality is not a virtue in conflicts” ville ikke bare ungått denne mytiske stereotypien, men også gitt en pekepinn på hvordan lojalitet avkreves i alle samfunn som er i konflikt og politisk mobilisering. Selv i Norges EU-debatter i forkant av folkeavstemming blir personer som ikke har tatt standpunkt for eller mot EU diskredittert og fremstilt som uengasjerte, naive og politisk ubevisste; noe tilsvarende begrepet idiotes i den greske bystaten. Med litt fantasi kan man jo tenke seg hvor sterkt kravet om å vise standpunkt i alle mulige sammenhenger blir,dersom det hadde vært krig mellom Ja- og Nei-folket, med tap av menneskeliv og lemmer på hver side. Fiendebilde av de andre ville da skapt et behov hos enhver til å jevnlig avkreve bekreftelse på politisk lojalitet blant sin omgangskrets. Enhver som ville forsøkt å påberope seg å være nøytral, ville bli mottatt med den største mistenksomhet.

Hvis vi legger til at de potensielle informantene ikke har en særlig stor forståelse for og innsikt i forskningen og dens prinsipper, ser vi fort at forskeren i denne settingen får et problem. Forskeren står i slike situasjoner ovenfor følgende valg: enten å instistere på egen nøytralitet og dermed risikere åpenlys mistro, eventuelt utstøting blant informantene; eller å bekrefte, eventuelt ”fake” en lojalitet som egentlig ikke er tilstede. Dersom forskningsetiske retningslinjer skulle bli fulgt, burde forskeren velge det første. I Kosovo anno 1999-2000 (mellom 6 til 18 måneder etter krigens slutt) ville dette ikke bare ført til et feltarbeid med mangel på de mest elementære data; det ville også spredt et rykte om forskerens identitet og mistenksomme hensikter og dermed vært sikkerhetsmessig utrygt. Kanskje ikke uten grunn hadde de få forskerne jeg traff i Kosovo regionen tatt politisk stilling i konklikten, og var personlig involvert i den politiske kampen.  Deres forskning var et bidrag til ”frigjøringen” av den ene part.  

Hykleriets muligheter – om å skjule sine egentlige tanker og hensikter

La oss ta utgangspunkt i at forskeren ikke mister sin idealistiske streben etter en, i det minste, nogenlunde objektivt og nyansert tilnærming i sin forskning. Dermed er eneste mulighet å avgi den avkrevde lojalitet til den ene av konfliktens grupper, men samtidig skjule sine egentlige tanker og hensikter med forskningen. Dette er hykleriets feltaberbeid, og gir ikke akkurat en god magefølelse, særlig ettersom forholdet til mange informanter etterhvert blir ansett som vennskap.

Mens jeg gjorde feltarbeid hadde jeg konstant en uggen følelse av å være hyklersk overfor mine informanter. Jeg utga meg for å være en av dem, samtidig som jeg tenkte og reflekterte over det de sa på en måte som de ville blitt blodig fornærmet over, hadde de fått vite det. Jeg gjorde ved to anledninger noen blundere, hvor mine egentlige tanker glapp ut av meg – det kostet meg nesten hele det nettverket jeg hadde brukt tre måneder på å bygge opp (mitt råd er å aldri snakke om massakre før på slutten av feltarbeidet). Mine informanter, som hadde gått god for meg i sitt eget sosial nettverk og på den måte ”garanterte” for meg, ble ikke bare fornærmet over å ha oppdaget at jeg kanskje ikke var på deres side likevel, men også redde for hvordan dette ville sverte dem selv. Deltagende observasjon innebærer å delta i sosial interaksjon på lik linje med informantene – å gi uttrykk for å dele verdigrunnlag og meninger er en del av dette. Over tid, når mine informanter ga meg deres vennskap og tillit, følte jeg meg forpliktet til, og hadde et genuint ønske om, å gjengi denne tilliten. Men hvordan kan jeg gjøre det når jeg egentlig beskriver dem i oppgaven min (og tenker om dem) som om de befant seg i zoologisk hage, og bruker dem i teoretiske sammenhenger de ikke har noe forhold til. For dette er jo balansen mellom det å observere og det å ”go native” – selv om vi deler opplevelser, gleder og sorger med våre informanter, skal vi alltid holde det kritiske blikket og  distansen som gjør det mulig å kunne se bakenforliggende strukturer, mønstre og særegne trekk.

Jeg dro med et følge av Kosovo-Albanske intellektuelle til en vitenskaplig konferanse over grensen til Shkodra i Nord-Albania. En britisk antropolog deltok på ferdenø hun hadde skrevet en bok om Albanske 'Sworn Virgins', altså om kvinner som blir menn (dvs. påtar seg mannsrollen) ved å sverge evig jomfrudom fordi familien ikke har noen sønner. Jeg traff en av hennes hoved-informanter (en stor kvinne med lang hår og enorme bryster som oppførte seg akkurat som en brysk og sterk mann – kvinnen hadde vært fengslet i 4 år under Hoxha-regimet og antagligvis blitt misbrukt i (manns-) fengselet). Antropologen klarte rett og slett ikke håndtere situasjonen da informanten var meget henrykt over oppmerksomheten hun hadde fått og sa at hun/han elsket henne (antropologen) og ville bli med henne til England så snart moren hennes (som hun måtte passe på) døde. Jeg spurte om hun viste hva som sto i boken om henne, hvorpå hun svarte at hun aldri hadde sett den, men at hun stolte på at det som sto der var riktig godt fordi antropologen var som hennes "søster". Antropologen selv temmelig ille til mote prøvde å unngå at informanten fikk boka (legitimert av at hun ikke kunne lese engelsk) og ristet henne av seg. Selv om antropologen ikke brukte reelle navn, så vil bare beskrivelsen og lokalsamfunnets kunnskap om antroplogens feltarbeid (hvertfall i samfunn med tette og omfattende nettverk som Albania) gjøre informantens identitet ofte gjenkjennlig for befolkningen. Det føles ikke særlig godt å vite dette under feltarbeidet og i samhandling med informanter.

For å gjøre en liten test på dette selv, lot jeg en av mine informanter lese et utkast av noe jeg hadde skrevet om han og hans venner. Han reagerte på at ting ikke var riktig fremstilt og skjevt vinklet iforhold til det jeg skulle bevise. Hvorfor var det viktig hva slags musikk han hørte på og klær han gikk i? Hans livsstil var vel ikke relevant for spørsmål som har med den Albanske nasjon å gjøre!? Kort sagt følte han seg urettferdig behandlet og var overasket over at jeg i det hele tatt hadde brukt han som eksempel. Hadde han lest hele den ferdige oppgaven og forstått den teoretiske sammenhengen mellom nasjonalisme og høykulturer hadde han kanskje forstått at jeg brukte han og hans vennekrets som inngangsport til å beskrive den nye generasjons høykultur i et samfunn i drastisk omveltning. Eller kanskje ikke da heller. For det er jo ikke helt naturlig og ha en forståelse for hvordan høykultur konstruerer og projiserer folkekultur uten å ha lest Gellner eller i den minste være del av en diskurs som er såpass relativistisk at den anser kultur som ihvertfall delvis konstruert. Med andre ord; informantene har sjelden mulighet til å forstå hvordan de blir brukt av antropologen. Men antropologen er tvunget til, i sosial interaksjon med informantene, å gi et bilde av hva haun gjør, for å få tilgang til relevante data. Antropologens fremstilling blir naturligvis forenklet til noe som gir lettere aksess til data. Her oppstår hykleriet. Det blir forsterket i samfunn hvor loyalitet til en konflikt-part blir avkrevd.

Forskeren som gjenstand for politisk manipulasjon – politisk selvsensur og under-kommunisering av ”Grand Story”- anomalier

Hykleriet vil til en viss grad dempe informantenes behov for å overbevise forskeren om den grunleggende rett som ligger til grunn for deres gruppes politiske program. Forskeren blir imidlertid ansett som en person fra utenfor konfliktens kjerne (med unntak av forskere på hjemmebane). Forskeren er ikke farget av å vokse opp med konflikten på samme måte som informantene. Derfor får forskeren status som objektiv, en som ser konflikten med nye øyne, utenfra. I tillegg vet alle at forskeren vil publisere og spre informasjon om konflikten, og demed ha innflytelse på hva den internasjonale opinion vil mene om deres gruppes rettskaffenhet og politiske program. Informantene vil derfor alltid gi informasjon i en fremstilling til sin gruppes beste, og under-kommunisere alt som kan gi forskeren grobunn til å se gruppen i negativt lys.

Særlig sterkt vil dette være ovenfor det jeg kaller ”Grand Story” anomalier, altså noe som bryter med den rådende politiske forklaringen. Denne politiske forklaringen blir det gjevnlig avkrevd loyalitet mot i mange sosiale sammenhenger, og tegn til å være kritisk blir møtt med mistensksomhet og sosiale sanksjoner. Dette kan være alt fra egen gruppes massakrer av den andre gruppes sivile befolkning (som viser at egen gruppe ikke bare er uskyldige ofre for den andre parts barbari) og overdrevne tall over tap av menneskeliv (som viser at egen gruppes lidelse ikke har vært så stor som påberopt), til uenighet og politisk strid innad i egen gruppe (som viser intern strid om politisk program, og dermed uenighet om dets rettskaffenhet). De første to anomalier er nærmest for kjennsgjerninger å regne, og trengs ikke å eksemplifiseres her. For det sistenevnte kan jeg nevne forsøk blant serbere og albanere på å under-kommunisere eksistensen av andre etniske grupper i Kosovo. Hvilken journalist fikk med seg at det fantes mange andre etniske kategorier i Kosovo under krigen; slik som tyrker, roma, ashkalja, egypter, gorani, bosnier og kroat. At det finnes stor etnisk og religiøs variasjon innad i den albanske kategorien er også en slik anomalie. Som del av den politiske mobiliseringen blant Kosovo-Albanere oppsto slagordet ”Albanianisme er albanernes eneste religion” – samlet overfor en felles fiende oppsto et slags tabu om å snakke om albansk religiøs og etnisk diversivitet. En forsker som ville grave frem informasjon om ”krypto-katolisisme” (katolisisme som praktiseres i det skjulte) eller ortodokse albanske grupper ville bli møtt med en politisk selvsensur.

I Kosovo var det utrolig hvor fort folk plutselig hadde et klart bilde av hva jeg skulle skrive om og hva slags informasjon jeg var ute etter. De ville hjelpe meg til å skrive en oppgave under deres ”Grand Story” paradigme, hvor den ene parts lidelse og påført urettferdighet ble dokumentert og dermed rettferdigjorde deres politiske program. Dette var selvfølgelig en mal som utallige av deres egne forskere (og noen internasjonale, som tidligere beskrevet) hadde fulgt med stort hell og til alles velsignelse. For kosovo-albanernes del ville dette vært en studie som startet med Illyria og albanernes antikke rike, deretter beskrev det Ottomanske rikets Albanske befolkning og administrasjon, videre til Berlin-konferansen i 1878 hvor albanerne ble sveket til fordel for de sterkere imperier, hvordan Kosovo ble gitt til serberne i 1912, serbisk undertrykkelse frem til 1990 hvor Milosevic tar fra Kosovo dets autonome status og dermed starter albansk ikke-voldelig frigjøringskamp som ender i etablering av motstandsstyrker og internasjonal humanitær intervensjon i 1999, legitmert av serbernes systematiske etniske rensning av Kosovo. Samme skjema foreligger for ”normal science” innenfor det serbiske Grand Story paradigme. Denne vitenskalige øvelsen er institusjonalisert i Pristina (Institutt for Albanologi og Akademiet for Vitenskap og Kunst) og Beograd (Akademiet for Vitenskap og Kunst). Etter over ti år med slik forskning og samtidig minimal vitenskaplig kontakt med omverdenen (med unntak av tidligere beskrevede internasjonale forskere) er det kanskje ikke så rart at alle gjenforteller den samme store fortellingen. Avvik fra denne malen blir ansett som politisk mistenkelig og informanter vil følgelig anse det som sin plikt til å rettlede forskeren ved å under-kommunisering og  selv-sensur av det som ikke passer inn. Forskeren blir tvunget til å late som om denne doktrinen følges, men i realiteten være interessert i helt andre data. Informantene blir således ført bak lyset. 

Forskningsetisk dispensasjon?

Når jeg og en medstudent reiste i og gjennom Makedonia under trefningene mellom den makedonsk-albanske geriljaen og regjeringsstyrkene, påpekte den norske ambassaden i Skopje ovenfor Instituttet ved Universitetet i Oslo at norske statsborgere trengte forskningstillatelse for å forske i Makedonia. For enhver som kjenner konflikten i Makedonia vil det være klart at noen forskningstillatelse til å se på etnisk nasjonalisme blant landets to store etniske grupperinger aldri ville blitt innfridd. Dette fordi myndighetene er mistenksomme på at dette i verste fall blir et albansk ”Grand Story” forskningsprodukt eller i beste fall et mer moderat policy-lignende dokument – begge vil uansett bidra til enda mer internasjonalt press for reformer innenfor minoritetsrettigheter og demokrati-utvikling. Skal man la være å forske i Makedonia av denne grunn?

Mange vil påpeke at forskning som gjøres ”hykleriets vei” bryter med forskningsetiske prinsipper og derfor skal la være å gjennomføre forskningsprosjekter der man må føre informantene bak lyset for å tilegne seg informasjon, uten å risikere egen sikkerhet. Kanskje derfor det finnes bare hva jeg kaller”frigjørings-forskere” i konflikt områder? Konfliktsamfunn overlatt til forskere med et politisk program som bryter med mer grunnleggende idealistiske forskningetiske prinsipper. Skriker etter gode analyser blir ikke hørt og aktører i konflikten som arbeider for å lindre konflikten blir selv fanget opp i den politiske mobiliseringen; deres forståelse av den politiske konflikten følger etterhvert en av konfliktspartenes Grand Story. I konflikter er det stort sett bare journalister (som flokker som om den gode story'en) som produserer noe som kan ligne analyser av hva som faktisk foregår. Mens verden skriker etter analyser og noen som kan fortelle om hva som ligger bak konflikten, kommer forskere og antropologer stort sett ikke til stedet før tiår senere; når konflikten er mer nøytralisert og forskningen kan gjøres uten for mye ubehag.

Sosialantropologisk analyse av, for eksempel etnisk nasjonalisme i Makedonia, har mye å bidra med, dersom de kommer når de trengs. I den skyen av usikkerhet, propaganda og store fortellinger som legger seg over konflikter, kan slike analyser bidra til en platform for konflikt-løsning . Med kompetanse på etnisitet og nasjonalisme, vold og sosial endring, kan man faktisk si at det er en grov forseelse at antropologien ikke har bidratt mer med å produsere analyser når konflikter oppstår og er pågående. Slike analyser blir uvurderlige for organisasjoner som søker en løsning på konflikten, og har en langvarig innvirkning på den offentlige diskurs i de involverte lands sivile samfunn. Prisen er dispensasjon for visse forskningsetiske regler, slik som å informere informantene om hva slags data man faktisk bruker og ikke.